Artikkel publisert i Visjon 2014

Mor og datter – en spesiell forbindelse

Janecke Hagevik har intervjuet 23 døtre fra 26 til 90 år, om forholdet deres til mor. Men boken «Sannheten om mor» gir hun oss innblikk hvordan det er å være mors datter, på godt og vondt. Mors påvirkningskraft er tilstede hele livet! mener Janecke.

Av Janecke Hagevik
BL: Janecke har
bakgrunn fra helsevesen og undervisning, og har publisert en rekke noveller, reportasjer og portrettintervju.

For mange unge kan idylliske forestillinger om babylykke ofte fordufte når de først blir foreldre. Man ”våkner” med et brak og innser at den lille jentebabyen er et eget individ som kan sette mamma på harde prøver. Det er på tide å pirke litt i mytene om den opphøyde morsrollen. Men hva med datter-rollen? På ulike vis er de to forbundet med hverandre gjennom livet. Å være mor krever sin kvinne, men det kan også by på store utfordringer å være sin mors datter.

Hvordan er det å være datter hvis mor er full av urealistiske forventninger, og kanskje tror at datteren er en miniatyrkopi av henne selv? Hvordan er det å vokse opp med en mor som er ulykkelig, som lider under rusproblemer eller hjemlengsel? Som lever i et dårlig ekteskap? Som har opplevd store traumer? Heldige er de døtre som har en stabil og trygg mor. De som har en god far, nære slektninger og andre som bryr seg om dem er også heldige. Dersom mor ikke strekker til, kan andre fylle ut – eller erstatte. Men heldigvis er de fleste mødre ”gode nok”.

Mange sannheter

Hva som er en god mor er kanskje opp til døtrene å definere. Som regel får den voksne parten i et forhold definisjonsmakten, men i boka ”Sannheten om mor” er det døtrene som får slippe til og fortelle hva mor har betydd for dem – på godt og vondt.

Store jenter kan fortsatt føle på den gamle maktesløsheten og frustrasjonen fra barndommen. Savnet etter å være tatt hånd om og bli forstått. Samtidig kan vi føle på lengselen etter å slippe fri. Etter hvert som vi modnes forstår vi mer av mors svakheter og styrke, og kan bli rausere overfor henne. Noen hører fortsatt mors formaninger selv om hun for lengst er død.

Rusmisbrukeren

For Tonje (26) førte morens omfattende rusproblemer til at hun tok et stort ansvar for å oppdra seg selv til å være en bra person. Tonje ble tidlig voksen.

**”Jeg er usikker på om jeg skal bli mor selv,” sier hun. ”Det er fordi jeg har sett hvordan mamma har vært, og jeg er redd jeg skal bli sånn som henne. Jeg er veldig redd for moren min. Hun tapper meg for energi, så jeg blir helt nummen i hele kroppen. Hun har kastet bort absolutt alt på grunn av dop.

Jeg er kjempeglad i mamma. Hun er en fantastisk person når hun er edru. Men det har vært perioder hvor jeg har ønsket at hun var død fordi hun skaper så mye vanskeligheter for andre.. Det er jeg som har vært moren hennes, ikke omvendt , og det har vært ekstremt vanskelig for meg. Jeg ser med en gang om hun er påvirket av angstmedisiner; da forandrer ansiktet seg. Hun har to personligheter; en veldig søt og morsom, en annen slu og ondskapsfull. Jeg vet at hun alltid prøver å lure oss – og hun er av den typen som finner alkohol der ingen andre finner noe. ”**

For noen døtre fører det pinefulle forholdet til at de helt bryter med moren. Etter en lang prosess med stadige knuste håp innser de at moren er som hun er , og at det koster for mye å holde kontakten. Hvorfor tar det så lang tid, og hvorfor håper de så lenge? Håpets vesen er at ting skal bli bedre – i morgen eller senere. At datteren forsvarer og forklarer morens dårlige egenskaper er ikke uvanlig. Hvordan kan hun selv være en bra person med en så dårlig mor?

Den morløse

Hva gjør det med en ung jente når mor ikke er der lenger? Mari er en av dem. Hun var 19 år da moren døde. Nå er hun 26 og tankene om moren kretser omkring det de ikke lenger kan dele.

**”Jeg savner henne mye, og skulle ønske at vi søsken kunne sitte sammen og snakke om henne. Savnet kommer gjerne når jeg for eksempel ser en mor og datter på trikken. Da kan jeg se for meg hvordan mamma og jeg ville sett ut hvis vi ble byttet ut med dem. Det jeg synes er mest trist er at hun ikke får se hvordan jeg er nå, hva jeg har blitt, og at hun aldri får møte kjæresten min. Jeg liker ikke at det er så mye hun ikke vet om meg lenger.

Jeg lurer på hva slags forhold vi ville hatt nå? Jeg har fortsatt telefonnummeret hennes lagret i mobilen. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle prøve å ringe det nummeret. Man venner seg jo til det, men det ville være fint å ha en mor å ringe til av og til. Jeg tenker mye på henne men jeg er jo ikke trist hver dag! Jeg tror ikke at døde mennesker kommer tilbake, men jeg liker å tenke på at hun er der.”**

Hønemoren

Noen mødre binder datteren for tett til seg. Fra en symbiotisk tilværelse i den tidlige barndommen skal barnet utvikle sin egen identitet, avgrenset fra moren. Noen ganger kan moren ubevisst hemme den utviklingen og skape problemer for datteren.

**”Det var for tett mellom meg og mor,”** sier Inger Lise (58 år). Etter at moren døde tok hun endelig tak i sitt eget liv og begynte i terapi.

**”I talen til meg på forlovelsesdagen min kom det fram hos henne at jeg skulle skape fred i hennes sinn. Jeg var en gave til henne. Nesten som en Jesus, ikke til å leve opp til og ikke rom for å feile. Det var vanskelig å få et realistisk syn på meg selv. Dette har jeg måttet jobbe veldig mye med senere. Hovedtema i vår relasjon var følelsen av å ikke ha rom, ikke ha noen forventning om å kunne leve et selvstendig liv. Hun ringte meg for å diskutere ting med meg som gjaldt en konflikt hun hadde med broren min. Da prøvde jeg å sette grenser, men hun ble så skarp at jeg kom på plass. Jeg fikk en reaksjon en 1. mai da jeg var i 40-årene. Jeg ringte hjem for å gratulere og fortelle mor at jeg hadde deltatt i markering av dagen i byen. Mor likte ikke det, og gav min venn skylden for å ha dratt meg med. Da ble jeg så sinna at jeg slang på røret. Senere ringte jeg tilbake for å forklare, men det viktigste som kom ut av samtalen var at jeg endelig forsto at mor hadde begrensninger.”**

Å løsrive seg helt fra mor var absolutt nødvendig, mener Inger Lise.

Tvillingmoren

Likheter kan gjøre forhold enklere. Man forstår hverandre bedre som personer, og det blir mindre brytninger. Temperament og personlighet er medfødt. Når mor og datter er på samme frekvens kan det virke som om tingene glir av seg selv, slik som hos Mona (39) og moren.

**”Vi har blitt tatt for å være tvillinger eller søstre, av fremmede, men vi synes ikke vi er like selv. Jeg føler at vi er som venninner. Det kommer nok av at jeg er veldig voksen i hodet og hun ung. Vi oppfatter livet veldig likt. Da jeg fikk barn, var det mamma som var med på begge fødslene, jeg foretrakk henne framfor mannen min. Det var mye tryggere med mamma, for jeg har aldri opplevd at hun får panikk – det er aldri noe tull med henne.

I voksen alder har jeg nok sett at det er greit å roe det litt ned, vi trenger ikke å prate i telefonen hver dag. Vi vet at den andre er der. En av oss tar gjerne kontakt når vi har anledning til en kopp kaffe eller liknende. Vi må ha hvert vårt liv, vi vet ikke til enhver tid hvor den andre befinner seg, og det er ingen ”meldeplikt”, slik jeg oppfatter andre har. Noen ganger har vi telepatisk kontakt. Overfor mamma trenger jeg ikke gå i detaljer – hun skjønner det jeg snakker om. Reaksjonsmønsteret og tankesettet vårt er så likt. Jeg har ikke reflektert over det før jeg ble voksen.”**

 

Pappas jente

Hanne (53) mener at ulikheten mellom henne og moren skapte avstand. Hun hadde et flott forhold til faren sin, noe som skapte sjalusi hos moren.

**”Jeg er et barn som ble oppdratt av pappa. Tankene mine rundt mamma har egentlig vært konstante, både da hun levde og etter at hun døde. Pappa og jeg pratet så mye og det hjalp meg å reflektere. Til ham kunne jeg alltid si hva jeg mente. Det er en myte at det er kvinnene som prater mest i en familie. Hos oss var det motsatt. Jeg hadde en uhorvelig god kommunikasjonspartner gjennom pappa.

Jeg kan ikke finne noe likt mellom mor og meg, bortsett fra at vi begge er strukturerte. Hun har vel ikke lært meg så veldig mye. Selv likte hun å sy og strikke, men jeg kunne ikke fordra det – jeg hadde ikke tid til sånt. Jeg brydde meg ikke om å leve opp til hennes ønsker, kanskje fordi vi var så ulike uansett. Jeg brydde meg heller ikke om at hun kritiserte meg i oppveksten, men da jeg selv ble mor og hun kom med kritiske bemerkninger, ble jeg rasende. Hun mente at jeg var en dårlig mor – og det var fordi jeg hadde glemt en bagatell. At hun kritiserte meg på grunn av dette syntes jeg var hårreisende. Etter det kritiserte hun meg aldri. Likevel var det vanskeligere å miste henne enn pappa fordi det var så mye usnakket. Hun etterlot seg mange spørsmål. Jeg får aldri noe svar likevel.”**

Den ansvarsfulle

Noen døtre brukes (og lar seg bruke) av familien. Rollen som mors hjelper blir tildelt ganske tidlig. Det skjer gradvis og umerkelig. Senere blir det nesten umulig å komme unna, slik som i Berits (56) tilfelle.

**”Mamma flytter etter meg til stedene der jeg bor. Hun støtter seg til meg, kjøper samme bil og bor nesten ved siden av oss. Det har hun gjort hele tiden. Hun følger med på når og om vi er bortreist og puster lettet ut når vi kommer hjem. Jeg skal mene noe om alt, delta i alt og støtte henne. Er det konflikter i mine søskens familier vil hun trekke meg inn for å ordne opp. Her forleden skreik jeg til henne og bad henne om heller å snakke med søsknene mine enn med meg. Det er jo saker som angår dem. Jeg minner henne på at jeg har en bror som også kan gjøre noe, men mamma mener han har nok med sitt; barn og jobb. Nå har jeg sagt at jeg ikke vil ordne opp noe mer, men da er de på plass for å gi meg dårlig samvittighet. Så jeg blir presset til å fortsette å yte.

Er det meningen at jeg skal brukes opp i denne familien? Det er mamma som har spilt opp til at jeg har fått denne rollen. ”Hva skulle jeg gjort uten deg? Du kan jo se at jeg ikke kan regne med de andre,” sier hun. Det vanskelige er å sette grenser for seg selv – hvor mye man skal involveres i alt mulig.”

Med mormor på skuldra

Døtre som har et dårlig forhold til moren forsøker å ikke gjenta historien overfor egne døtre. Nye generasjoner gir nye muligheter!

**”Jeg må si noe om mormor først, for mor hadde et dårlig forhold til henne,” ** sier Hege (54). **”Mormor vokste opp på et veldig kristent barnehjem. Mor har sagt at hun tror mormor ble ødelagt av dette. Jeg ser nå at mor prøver å forstå og tilgi sin egen mor. Men jeg hadde et godt forhold til mormor da hun levde. Siden mor hadde så store problemer med moren sin flyttet hun langt vekk da hun giftet seg veldig ung. Jeg husker at hun kjeftet og smelte hver gang mormor skulle komme på besøk. De to kunne aldri snakke sammen og det var mye konflikter. Jeg flyttet jo også langt vekk etter hvert. Jeg har alltid ønsket å bryte sirkelen overfor mine egne barn ved å la være å snakke stygt om mor. Det er viktig for meg at barna mine skal like mormoren sin.” **

Hva kan gjøres?

Mange bærer tungt, og bruker hele sitt voksne liv på å rydde i flokene som ble skapt i barndommen. Løsningene kan være enkle eller mer sammensatte, men det første skrittet er å erkjenne realitetene, kjenne på smerte, sinne og skuffelse.

Det er også viktig å huske på at en mor også er noens datter. Det vil naturligvis påvirke henne når hun selv får barn. Hun kan ta sitt eget ”grums” med inn i morsrollen. Kanskje har mor hatt et vanskelig forhold til sin egen mor, og greier ikke bryte mønsteret når hun får en datter selv. Ballen kastes nå videre til datteren, som får en ny sjanse.

Dette kan også gi en mulighet til personlig vekst. Noen hevder at vi velger våre foreldre. Det kan bety at vanskelighetene vi har med vår mor og far er der for at vi skal utvikle sider av oss som våre tidligere liv ikke har lært oss. Dessuten skal også foreldre lære noe av sine barn.

Ta ansvar selv

Nøkkelen for voksne kvinner er å ta ansvar for sitt eget liv og ikke overlate det til mor. Å skylde på mor i evigheter er ingen god løsning. Enkelte kan ha godt utbytte av individuell terapi være, mens andre kan oppleve at samtaler med venninner eller andre voksne kvinner er forløsende.

Gjennom samtaler og bevisstgjøring kan perspektivet endres, slik at situasjonen kan ses på en ny måte.

Beslutninger

Noen av døtrene i boka har tatt viktige beslutninger som andre kan lære av. Noen måtte lære å bli kjent med sine egne grenser, og andre sto opp mot en dominerende morsskikkelse. Andre har valgt å definere sine egne verdier som kanskje går på tvers av morens. De har krevd å få gjøre sine egne feil, de kan lytte til morens råd, men tar alltid avgjørelsen selv. For enkelte er å bryte kontakten med mor eneste alternativ.

Men de fleste ønsker å ha et avklart, godt og likeverdig forhold til mor. Og siden de fleste forhold er dynamiske vil mange oppleve at relasjonen til mor forandrer seg med tiden. Det som før var veldig betydningsfullt er kanskje ikke så viktig lenger. Det som var irriterende før, kan man kanskje le av i dag. Eller motsatt, det du godtok tidligere vil du ikke lenger akseptere. Begge parter har et ansvar for hvordan forholdet er og blir, og det er aldri for sent å legge om kursen. Sent i livet blir rollene byttet om, det er ofte datteren som må passe på den gamle moren.

Ingen fasit

Beretningene fra døtrene forteller oss at ingen relasjoner er like, og at et hvert nært forhold byr på ulike utfordringer. Mange vil kunne kjenne seg igjen og kanskje se på sitt eget på en ny måte. Det er selvsagt mange som har et veldig godt forhold til mor, og det kan være nyttig å se på hvordan de får det til. Men noen fasit finnes ikke, for ingen er like. En god relasjon kan handle om likheter i personligheter og naturlig god kjemi – noen forstår og liker hverandre intuitivt. Mor er en omsorgsperson, men hun er også en slags leder og lærer for datteren på samme tid. Hvordan hun mestrer balansegangen og tilpasser det til hvert enkelt barn, er avgjørende for hvordan relasjonen blir.

Det er ikke lett å være mor, det vet alle som har prøvd. Noen barn krever også mer av foreldrene enn det de har ressurser til. Som regel er et godt forhold preget av tillit og respekt, tydelig og kongruent kommunikasjon. Og ikke minst store doser kjærlighet.

**

www.sannheten-om-mor.no
janecke@janecke.no

 

 

 

 

 

.

 

Dette innlegget ble publisert i Sannheten om mor. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.